Året er 2011. Musikk som er så høy at jeg ikke hører hva de rundt meg prater om, men det spiller ingen rolle – jeg har det fantastisk gøy, alle danser. Det var godt og få luftet seg litt husker jeg at jeg tenkte den dagen, for på daværende tidspunkt var jeg i et veldig usunt forhold – og jeg var fullt klar over det, men og komme seg ut av noe sånn er ikke noe man gjør i løpet av èn dag, tvert imot det varte nesten et helt år. Og det å kunne lufte seg ute med venner, få danset og ikke minst ledd fra seg betydde mer på den tiden en mye annet – og være ung og dum, og være ute til langt på natt. Men viktigst av alt – lage nye minner, for det er det ungdomstiden består av. Burde bestå av hvertfall. 

Kvelden blir mer og mer høylytt, man kvelver ned på flere og flere drinker og der og da, føles det som om at dette er livet, venner, alkohol, musikk. – Ja generelt bare det og ha det gøy ute med venner.
Klokken går og jeg kjenner at jeg begynner og bli utslitt, utslitt av og ha vært en hel dag på skolen, for så og dra rett på forspill og feste til langt ut på natten. Det er lurt og gi seg mens leken er god tenkte jeg, og det gjorde jeg også. Jeg gikk utenfor høyblokken og ned mot benken der jeg hadde avtalt at min daværende kjæreste skulle hente meg, 15min før avtalt tid. Mobilen min var tom for strøm, men han viste hvor han skulle hente meg. Jeg husker jeg frøs, du vet når du har vært ute og alkoholen begynner og gå ut av kroppen og du fryser? Sånn var det, lårene og føttene mine kjentes iskalde ut, og jeg gledet meg til jeg kom hjem for og få varmen med en god dusj. Det var mørkt og luften var iskald, stjernene var klarere en aldri før og frostrøyken sto ut av munnen på meg. Hvor blir han av?

Ikke hadde jeg klokke, og det kom noen gående – Unnskyld? Vet du hva klokken er? 04:30, okei takk!
Har jeg stått her en halvtime allerede? Jeg frøs mer og mer, og bestemte meg for at jeg skulle gå nedover til buss terminalen for og se om det gikk en buss, kanskje han hadde sovnet på sofaen?
Jeg tenner meg en røyk, og ut ifra ingen plass kommer det en mann og spør om han kan få låne lighter. Selvfølgelig sier jeg, og rekker han lighteren, jeg mister den på bakken – og før jeg vet ordet av det så ligger jeg selv på bakken vesiden av. Jeg skjønner hva som er i ferd med og skje, men jeg vil likevel ikke innse det. Jeg lukker øynene og jeg husker at det eneste jeg klarte og fokusere på var hvor varm tårene som rant nedover kinnet mitt var. Jeg skrek, jeg skrek så høyt jeg bare klarte, men likevel virket det for lavt. Kroppen min virket lammet, som om jeg ikke klarte og løfte en finger, likevel har jeg gjort motstand – uten og være klar over det selv. Tankene gikk som en slags film rundt i hodet mitt. Hvordan skal jeg klare meg etterpå? Hvordan skal jeg fortelle kjæresten min dette? I det jeg løfter blikket mitt og ser opp på han som virker så tung på kroppen min, ser jeg et utelys slås på ikke langt fra hvor jeg ligger. Jeg får tak i lighteren som ligger på bakken, og brenner han. Jeg får en utrolig styrke som jeg ikke trodde jeg hadde i kroppen, han reiser seg opp og løper, han løper så kjapt at det eneste blikket mitt får med seg er hvor fort han klarer og komme seg unna.

Jeg reiser meg på beina, og jeg løper – det kjennes ut som om jeg allerede har løpt maraton beina mine skjelver sånn, jeg møter mange folk på veien nedover mot buss stoppet, men likevel løfter jeg ikke blikket mitt for og se hvordan de ser ut engang – allerede føler jeg på en enorm skam. Jeg går til første bensinstasjon og spør en som står utenfor om jeg kan få låne mobilen, og før jeg vet ordet av det sitter jeg i bilen på vei hjem til kjæresten. »Hvorfor har du grene, og hvorfor er strømpebuksen din revet?» Jeg forteller hva som har skjedd.. Mange lamper og fat ble knust i den leiligheten den natten. Jeg fikk skylden.. Hvordan kunne jeg la en annen mann overfalle meg? Det er fordi du går i så korte kjoler! Hadde du tatt på deg bukse sånn som jeg sa hadde du sluppet å bli plukket på av andre menn!

Jeg kom meg omsider ut av det forholdet. Men jeg kom meg ikke ut av hendelsen. Hvor enn jeg gikk følte jeg at alle kunne se blåmerkene på lårene mine igjennom buksen, jeg følte det sto skrevet i pannen på meg: OVERFALT. Jeg slet en lang stund, det gikk utover skole, forholdet mitt til menn. Jeg ble syk, men jeg følte meg friskere en noen gang på samme tid. Jeg kom meg igjennom det, jeg har ikke tilgitt, men jeg har godtatt at det har skjedd. Etter den kvelden skulle man tro at jeg var blitt mørkredd, men jeg føler meg sterkere i mørket en jeg noen gang har gjort. Jeg lot han ikke knekke meg, jeg nektet og la han knekke meg. Noe av det som hjalp meg videre, var det at jeg viste at jeg ikke var alene, det var ikke min feil. Alt jeg ville den kvelden var jo bare og lufte meg.

Sammen er vi sterke!

Man velger aldri og bli overfalt, man velger aldri og bli seksuelt trakassert – man velger aldri og bli voldtatt.