Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev
Carina Balestrand

Arkiv for kategorien 'THOUGHTS'

HVOR ER DU FRA, SÅNN »EGENTLIG»?

Noe jeg får høre ganske ofte, hvor er du fra? Norge.. Nei, jeg mener sånn egentlig. Vel, sånn egentlig er jeg fortsatt fra Norge, men siden det ikke er et tilsynelatende godt nok svar, så er jeg også halvt afrikansk. Aaah, jeg viste du ikke var norsk. 
Og det skjer ikke sjeldent, tro meg. I løpet av mine 23 år på denne jordkloden, føles det som om minst 10 av dem har gått til at jeg har måtte forklare hudfargen min, trist – men sant. Jeg har vokst opp på en liten plass, og jeg var den eneste mørkhudede på barneskolen. Jeg kan ikke huske jeg følte meg annerledes heller, bortsett fra når folk skulle poengtere det da, selvfølgelig.
For hva som gjorde meg så himla mye mer snakkis om en alle de andre? Jo, fargen på huden min. Ikke det at jeg oppførte meg annerledes en andre. Jeg husker en hendelse på ungdomsskolen veldig godt, da jeg gikk forbi noen gutter i 10ende klasse i korridorene, de startet og synge »Brown girl in the rain», slik holdt de på hver gang jeg gikk forbi. Det resulterte at i hvor en jeg var og den sangen kom på, så følte jeg meg ukomfortabel.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på en fest og noen har snakket om en mørkhudet person, og det går i noe ala dette: Ja han der »Negeren» der.. Før de ser på meg og sier nå snakker vi ikke om deg, jeg ser ikke på deg som en neger for deg kjenner jeg jo. Så da er det liksom greit, for meg kjenner de så jeg er ikke Neger.
Eller den gangen jeg ble sjekket opp på byn, ‘du må være den flotteste negressen jeg har sett’. Av alle komplimenter man kan finne på, velger han og kommentere fargen min først. Eller du prater så godt norsk, kom du til Norge når du var liten? 
Hverdagsrasisme. Fordi om vi er i 2017 er man ikke kommet særlig mye lengre en man hadde for 10 år siden, faktisk tvert imot.

Og her er der foreldre som må ta grep, jeg mener – et barn blir formet av foreldrene sine, og de kopierer mer en hva man tror. Jeg satt i busskuret og ventet på bussen en gang, der det kom en dame med barn. Hvorfor er hun mørk, mamma? Fordi hun ikke er norsk, vennen min. Og tro meg, jeg svarer. For jo, jeg er Norsk. Jeg er født i Norge, oppvokst i Norge, moren min er Norsk. Og ja, jeg er halvt afrikansk og VELDIG stolt av det – for det har nemlig ikke alltid vært slik. Det var en stund jeg nektet og si hva faren min het, og hva mitt afrikanske etternavn var.

Jeg husker første gang jeg ble kalt for neger, og jeg gikk hjem til tanten min som jeg bodde hos et år, og sporte hun: Du? Hva er en neger? Det er et ord de brukte på personer som var mørk i huden før i tiden. Så da kan jeg kalle folk som er mørke for neger? Nei.. Men hvis de er det, da? Nei man skal fortsatt ikke kalle noen for neger, uavhengig om hvor mørke de er. Jeg skulle ønske alle kunne ta en slik samtale med barna sine, for vanskeligere er det faktisk ikke. Og man kan spare en annen person for utrolig mye frustrasjon.

Og ja, den dag i dag, 23 år gammel – må jeg fortsatt ta diskusjoner om ting som dette, på trikken, på bussholdeplassen, på byen. Og hvorfor jeg tar slike diskusjoner? Jo, for at min datter skal slippe når hun vokser opp…

Så ja, sånn »egentlig» er jeg fra Norge, jeg er i tillegg halvt afrikansk og jævlig stolt av det!

THANK YOU

Herregud, jeg vet ikke helt hva jeg skal si, bare at jeg burde si noe. Responsen min på innlegget : ME TOO: MAN VELGER ALDRI OG BLI VOLDTATT Har vært enorm, og jeg er så takknemlig for alle meldinger, kommentarer jeg fikk etter innlegget jeg skrev. Det var ikke dèt som var meningen med innlegget, men jeg setter likevel enorm stor pris på det. Jeg hadde ikke trodd det skulle være så vanskelig og få hele hendelsen ned svart på hvitt, men det tror jeg har med at man fortrenger enkelte hendelser i livet, ikke er det noe jeg går rundt og snakker om heller.

Hele budskapet med #metoo er jo og vise verden hvor vanlig det er blitt med seksuell trakassering, det skjer hver eneste dag. Jeg syns ikke det skal være tabubelagt og fortelle om det heller, for det er viktig og opplyse om slike ting. Det er ikke greit, uansett hvilken form det foregår i. Og det at man »tuller» det vekk gjør det heller ikke greit. Vi er mange som har opplevd overgrep, meg inkludert. Men hvor mange er det som ikke tør og gå ut med det? Hvor mange som sitter med det helt alene, sånn som jeg gjorde for noen år siden? Jeg kom meg ut av det, bedre en jeg hadde trodd – men alle gjør ikke det. Derfor er det så viktig og få dette frem i lyset, og hjelpe andre med og tørre og snakke om det, og ikke gjøre det så tabubelagt som dèt det er i dag.

Jeg er uansett evig takknemlig for hvor »heldig» jeg var, for det kunne jo alltid endt mye verre en det gjorde den kvelden i 2011.
Uansett, jeg følte jeg bare måtte skrive noen ord. For jeg setter utrolig pris på hvert hjerte som har blitt sendt, hver klem og ikke minst bare det at folk tok seg tid til og lese – det betyr alt!

Nå skal jeg nyte resten av fredagskvelden sammen med familien min, ingenting slår filmkveld og kvalitetstid med de man er glad i ♥



ME TOO: MAN VELGER ALDRI OG BLI VOLDTATT

Året er 2011. Musikk som er så høy at jeg ikke hører hva de rundt meg prater om, men det spiller ingen rolle – jeg har det fantastisk gøy, alle danser. Det var godt og få luftet seg litt husker jeg at jeg tenkte den dagen, for på daværende tidspunkt var jeg i et veldig usunt forhold – og jeg var fullt klar over det, men og komme seg ut av noe sånn er ikke noe man gjør i løpet av èn dag, tvert imot det varte nesten et helt år. Og det å kunne lufte seg ute med venner, få danset og ikke minst ledd fra seg betydde mer på den tiden en mye annet – og være ung og dum, og være ute til langt på natt. Men viktigst av alt – lage nye minner, for det er det ungdomstiden består av. Burde bestå av hvertfall. 

Kvelden blir mer og mer høylytt, man kvelver ned på flere og flere drinker og der og da, føles det som om at dette er livet, venner, alkohol, musikk. – Ja generelt bare det og ha det gøy ute med venner.
Klokken går og jeg kjenner at jeg begynner og bli utslitt, utslitt av og ha vært en hel dag på skolen, for så og dra rett på forspill og feste til langt ut på natten. Det er lurt og gi seg mens leken er god tenkte jeg, og det gjorde jeg også. Jeg gikk utenfor høyblokken og ned mot benken der jeg hadde avtalt at min daværende kjæreste skulle hente meg, 15min før avtalt tid. Mobilen min var tom for strøm, men han viste hvor han skulle hente meg. Jeg husker jeg frøs, du vet når du har vært ute og alkoholen begynner og gå ut av kroppen og du fryser? Sånn var det, lårene og føttene mine kjentes iskalde ut, og jeg gledet meg til jeg kom hjem for og få varmen med en god dusj. Det var mørkt og luften var iskald, stjernene var klarere en aldri før og frostrøyken sto ut av munnen på meg. Hvor blir han av?

Ikke hadde jeg klokke, og det kom noen gående – Unnskyld? Vet du hva klokken er? 04:30, okei takk!
Har jeg stått her en halvtime allerede? Jeg frøs mer og mer, og bestemte meg for at jeg skulle gå nedover til buss terminalen for og se om det gikk en buss, kanskje han hadde sovnet på sofaen?
Jeg tenner meg en røyk, og ut ifra ingen plass kommer det en mann og spør om han kan få låne lighter. Selvfølgelig sier jeg, og rekker han lighteren, jeg mister den på bakken – og før jeg vet ordet av det så ligger jeg selv på bakken vesiden av. Jeg skjønner hva som er i ferd med og skje, men jeg vil likevel ikke innse det. Jeg lukker øynene og jeg husker at det eneste jeg klarte og fokusere på var hvor varm tårene som rant nedover kinnet mitt var. Jeg skrek, jeg skrek så høyt jeg bare klarte, men likevel virket det for lavt. Kroppen min virket lammet, som om jeg ikke klarte og løfte en finger, likevel har jeg gjort motstand – uten og være klar over det selv. Tankene gikk som en slags film rundt i hodet mitt. Hvordan skal jeg klare meg etterpå? Hvordan skal jeg fortelle kjæresten min dette? I det jeg løfter blikket mitt og ser opp på han som virker så tung på kroppen min, ser jeg et utelys slås på ikke langt fra hvor jeg ligger. Jeg får tak i lighteren som ligger på bakken, og brenner han. Jeg får en utrolig styrke som jeg ikke trodde jeg hadde i kroppen, han reiser seg opp og løper, han løper så kjapt at det eneste blikket mitt får med seg er hvor fort han klarer og komme seg unna.

Jeg reiser meg på beina, og jeg løper – det kjennes ut som om jeg allerede har løpt maraton beina mine skjelver sånn, jeg møter mange folk på veien nedover mot buss stoppet, men likevel løfter jeg ikke blikket mitt for og se hvordan de ser ut engang – allerede føler jeg på en enorm skam. Jeg går til første bensinstasjon og spør en som står utenfor om jeg kan få låne mobilen, og før jeg vet ordet av det sitter jeg i bilen på vei hjem til kjæresten. »Hvorfor har du grene, og hvorfor er strømpebuksen din revet?» Jeg forteller hva som har skjedd.. Mange lamper og fat ble knust i den leiligheten den natten. Jeg fikk skylden.. Hvordan kunne jeg la en annen mann overfalle meg? Det er fordi du går i så korte kjoler! Hadde du tatt på deg bukse sånn som jeg sa hadde du sluppet å bli plukket på av andre menn!

Jeg kom meg omsider ut av det forholdet. Men jeg kom meg ikke ut av hendelsen. Hvor enn jeg gikk følte jeg at alle kunne se blåmerkene på lårene mine igjennom buksen, jeg følte det sto skrevet i pannen på meg: OVERFALT. Jeg slet en lang stund, det gikk utover skole, forholdet mitt til menn. Jeg ble syk, men jeg følte meg friskere en noen gang på samme tid. Jeg kom meg igjennom det, jeg har ikke tilgitt, men jeg har godtatt at det har skjedd. Etter den kvelden skulle man tro at jeg var blitt mørkredd, men jeg føler meg sterkere i mørket en jeg noen gang har gjort. Jeg lot han ikke knekke meg, jeg nektet og la han knekke meg. Noe av det som hjalp meg videre, var det at jeg viste at jeg ikke var alene, det var ikke min feil. Alt jeg ville den kvelden var jo bare og lufte meg.

Sammen er vi sterke!

Man velger aldri og bli overfalt, man velger aldri og bli seksuelt trakassert – man velger aldri og bli voldtatt.

 

BE THANKFUL FOR THE LITTLE THINGS

Hadde min daglige scrolling igjennom Instagram, og kom over et bildet som traff meg, og som hadde en utrolig sannhet i seg, vi er heldige om vi kan krysse av alt som står på listen♥ – for det er ikke alle som kan desverre.

#1. You have a roof over your head

#2. You ate today

#3. You have a good heart

#4. You wish good for others.

#5. You have clean water.

#6. Someone cares for you.

#7. You strive to be better.

#8. You have clean clothes

#9. You have a dream

#10. You’re breathing

Be thankful for the little things, for they are the most important

Ha en super kveld videre