Noe jeg får høre ganske ofte, hvor er du fra? Norge.. Nei, jeg mener sånn egentlig. Vel, sånn egentlig er jeg fortsatt fra Norge, men siden det ikke er et tilsynelatende godt nok svar, så er jeg også halvt afrikansk. Aaah, jeg viste du ikke var norsk. 
Og det skjer ikke sjeldent, tro meg. I løpet av mine 23 år på denne jordkloden, føles det som om minst 10 av dem har gått til at jeg har måtte forklare hudfargen min, trist – men sant. Jeg har vokst opp på en liten plass, og jeg var den eneste mørkhudede på barneskolen. Jeg kan ikke huske jeg følte meg annerledes heller, bortsett fra når folk skulle poengtere det da, selvfølgelig.
For hva som gjorde meg så himla mye mer snakkis om en alle de andre? Jo, fargen på huden min. Ikke det at jeg oppførte meg annerledes en andre. Jeg husker en hendelse på ungdomsskolen veldig godt, da jeg gikk forbi noen gutter i 10ende klasse i korridorene, de startet og synge »Brown girl in the rain», slik holdt de på hver gang jeg gikk forbi. Det resulterte at i hvor en jeg var og den sangen kom på, så følte jeg meg ukomfortabel.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på en fest og noen har snakket om en mørkhudet person, og det går i noe ala dette: Ja han der »Negeren» der.. Før de ser på meg og sier nå snakker vi ikke om deg, jeg ser ikke på deg som en neger for deg kjenner jeg jo. Så da er det liksom greit, for meg kjenner de så jeg er ikke Neger.
Eller den gangen jeg ble sjekket opp på byn, ‘du må være den flotteste negressen jeg har sett’. Av alle komplimenter man kan finne på, velger han og kommentere fargen min først. Eller du prater så godt norsk, kom du til Norge når du var liten? 
Hverdagsrasisme. Fordi om vi er i 2017 er man ikke kommet særlig mye lengre en man hadde for 10 år siden, faktisk tvert imot.

Og her er der foreldre som må ta grep, jeg mener – et barn blir formet av foreldrene sine, og de kopierer mer en hva man tror. Jeg satt i busskuret og ventet på bussen en gang, der det kom en dame med barn. Hvorfor er hun mørk, mamma? Fordi hun ikke er norsk, vennen min. Og tro meg, jeg svarer. For jo, jeg er Norsk. Jeg er født i Norge, oppvokst i Norge, moren min er Norsk. Og ja, jeg er halvt afrikansk og VELDIG stolt av det – for det har nemlig ikke alltid vært slik. Det var en stund jeg nektet og si hva faren min het, og hva mitt afrikanske etternavn var.

Jeg husker første gang jeg ble kalt for neger, og jeg gikk hjem til tanten min som jeg bodde hos et år, og sporte hun: Du? Hva er en neger? Det er et ord de brukte på personer som var mørk i huden før i tiden. Så da kan jeg kalle folk som er mørke for neger? Nei.. Men hvis de er det, da? Nei man skal fortsatt ikke kalle noen for neger, uavhengig om hvor mørke de er. Jeg skulle ønske alle kunne ta en slik samtale med barna sine, for vanskeligere er det faktisk ikke. Og man kan spare en annen person for utrolig mye frustrasjon.

Og ja, den dag i dag, 23 år gammel – må jeg fortsatt ta diskusjoner om ting som dette, på trikken, på bussholdeplassen, på byen. Og hvorfor jeg tar slike diskusjoner? Jo, for at min datter skal slippe når hun vokser opp…

Så ja, sånn »egentlig» er jeg fra Norge, jeg er i tillegg halvt afrikansk og jævlig stolt av det!